Er ikke rom-folket fargerikt felleskap?

Det er med undring jeg observerer at offentlige personer som f.eks Oslos ordfører og byrådsledere osv åpent står fem og kritiserer at Rom-folket får slå opp leirer og utøve sin kultur i Oslo.
Min undring kommer av at det jo nettopp er disse menneskene som roper høyest på, og er varme tilhengere av multikulti, Det nye Norge, fargerikt fellesskap osv.
Men nå når de blir beriket av nettopp Rom-folkets kultur, da vil de ha seg frabedt den.
Det må da logisk være slik at de synes noen kulturer er bedre enn andre. Men da er jo dette rasisme, ifølge disse offentlige personers egen deffinisjon av rasisme. For skulle jeg driste meg til å ytre at jeg foretrekker en kultur eller ikke liker visse trekk ved en kultur da blir jeg straks angrepet at multikultifansen og kallt rasist.
Følgelig bør de anmeldes for nettopp det: Rasisme.
-trond lie

(Leserkommentar til artikkelen:  Avviser NAV-støtte som følge av Folk er Folk-ansettelser)

Frekkhet? Fra sigoeynernes side er dette kynisk, kald og beundringsverdig utnyttelse av de muligheter verden gir dem. Syting paa norske gaatehjoerner gir antagelig langt bedre avkastning enn klaging i Bulgaria og graat i Romania. Hvem hadde ikke gjort det samme, og mere til, i deres sted? Saa kan de fortsette aa leve som foer, uten noen som helst form for sosialt loeft eller moralsk innsats. Alt blir som foer. Sigoeynerkulturen lever videre. Bare med nye lukrative beitemarker. Og med ny og opphoeyet moralsk status, som "offer", "fattig" og "aerlig arbeidssoekende".

Ironisk at "kamp for de undertrykte" betyr aa frata dem for ethvert krav om egeninnsats eller visjon om et bedre og mer hoeyverdig liv. Teologisk og sosialistisk "frigjoering" av fattige blir dermed en ideologi som lar den fattige forbli fattig, idet "fattig" blir en moralsk betegnelse og bli en moralsk kategori. Ideologien lar den "fattige" bli offer, la ham ta paa seg "fattig-" og "undertryktrollen" og samtidig la andre borgere "moralsk skyldige" og staten omsorgspliktig. Og dermed forbli langt "fattigere" enn foer - ikke lenger materielt, men moralsk, idet man naa kan leve godt som "moralsk fattig", eller "offer".

Det faktum at de fattige kanskje ikke var saa fattige, at bilene de reiser med er heller gode, og fattigdomen en fasade paa et kriminelt nettverk, godt organisert og stramt drevet av sigoeynerkonger og -baroner, det forsvinner helt fra blikkfeltet. Ingen kritikk av at den eneste undertrykking og utbytting som eventuelt finner sted, den er begrenset til sigoeynermiljoene selv. Men hvorfor henge seg opp i slike fakta? Saerlig naar norske aviser med Aftenposten pleier den norske finfoelende daarlige samvittighet ved aa portrettere forfulgte stakkarer. Andakten lyder: "Vi er redde", "vi har ikke noe sted aa dra", "politiet forfoelger oss" og "vi vil ikke annet enn aa arbeide". Kirken erklaerer offentlig at "romfolket maa hjelpes" og "vi finner intet bevis paa at disse er knyttet til kriminell virksomhet". Og Wergelandsforskerne som sier at kritikken mot "de undertrykte" minner om "folkemordsretorikk" og dermed maner frem de styggeste spoekelser fra europeisk historie.

Helt forutsigelig, helt elementaer appell til de laveste av nordmenns moralske instinkter: godtroende medfoelse. Lavest og foraktelig, fordi naiv. En daarlig samvittighet som forblir daarlig og verkende, selv om man skulle forstaa at den er manipulert at media som nettopp gir folk det som de vil ha: daarlig samvittighet. Media gjoer bare sin jobb. De gir folk de som folk vil ha. Tilfredsstillelse i form av daarlig samvittighet. Og ikke engang ekte daarlig samvittighet, grunnet moralsk klanderlige handlinger eller hensikter. Daarlig samvittighet - for samvittighetens skyld. Ironisk nok: evne til daarlig samvittighet som - ja - som last, og ikke som dyd - fordi den er utelukkende irreel. Norske godfjotter forholder seg ikke til sigoeynerne i det hele tatt, bare til sin elskede foelse av daarlig samvittighet. Djevelen er lur. Han lurer ikke med "synd", eller trang til mord, brann, drap. Djevelen slaar til der den kristne ventet det minst: naar godfjotten hoerer det himmelske bud som oppsummerer hele Loven og alle profetene: "Du skal elske din neste som deg selv" (Matt. 22.38)

Slikt sett er sigoeynerne helt uskyldige. Forbauset blir de objekt for en oppmerksomhet de aldri tidligere har faatt. De dras inn i en logikk de ikke hadde planlagt: ved aa bli objekt for kristen, daarlig samvittighet. Aa bli det objekt som godfjotter enten mishandler eller hjelper. Misliker for sterkt, eller elsker for mye. Alt i alt: helt ute av balanse. Den utlandske, omreisende sigoeyner har egentlig ikke gjort noe som helst overhodet. Bare campet, tigget, stjaalet og avfoert som sedvanlig. Hvor stor var vel ikke forboelsen da noen kristne sjeler kom med Evangeliet: dere er "forfulgt" av Politiet, og dere har "rettigheter". Hvem kan motstaa en slik ufortjent "frelse"?

Det hele er saa latterlig og saa gjennomsiktlig at de som virkelig er aa laste, er de "kristne godfjotter". Godt sagt! Selv "kristen", (men ofte flau over det), foeler jeg ofte at det trengs en dose av eldgammelt norsk "hedenskap" som medisin mot all godheten, godtroenheten og kanskje "godfjotteriet". Iallfall et snev av djerv vikingeaand. Det var med denne driven at Norge ble samlet til et rike, og ikke av noen som helst form av kristen "nestekjaerlighet" eller politisk respekt for "rettigheter". Fintfoelenheten kom etterpaa, og erklaerte Olavsberserken for "Hellig". Greit nok, ja, stort og beundringsverdig! Flott historie for en ny tid! Men finheten, saarbarhetene og foelelsene maa akkompagneres med stolthet, klokhet og djervskap. Men naa som som vikingeaanden sluknet definitivt med Gunnar Kjakan Soensteby og landet ikke har annet enn kristen finfoelenhet og menneskerettslige samvittighetskval, er det ikke rart at det hele slaar sprekker.
-Breidablikk

(Leserkommentar til artikkelen: Romfolket flytter til tomt som er gjenstand for nabokrangel )