Det er en rasistisk handling når antropologer som Thomas Hylland Eriksen reklamerer og oppfordrer til bruk av hijab, skriver Lily Bandehy i en kronikk i Aftenposten.
....Hylland Eriksen later som han ikke forstår. Han snakker om det farverike hijab-fellesskap. Det observerer jeg i Oslo hver eneste dag, og det er virkelig variert. Men det har en fellesnevner: tildekking, som sier noe om synet på kropp, kvinnens kropp, og det stikker meget dypt. Det forandrer kjønnsroller, og selve estestikken i samfunnet. Offisielt kan man snakke om likestilling til man blir blå. Hvis hijaben sprer seg vil likestillling bli et tomt ord. Slik er det når den ene part benytter uniformering, og den andre består av atomiserte individer.
Ved å late som om denne dynamikken ikke eksisterer fungerer Hylland Eriksen og Rana som dens apologeter. Selv om begge utad påstår de forsvarer frie valg. Som må – i følge dem selv – innbefatte retten til uniformering. Vi vet nå hvem som betaler prisen.
Les hele artikkelen: Fra Tahrir til Oslo
Les mer om den såra og vonbråtne Hylland Eriksen her: Privilegienes pris
Bidrar NGO’er som Antirasistisk senter og forskere som Thomas Hylland Eriksen til problemet? Ja, mener Bandehy, for den brennmerker kritikk fra nordmenn og hyller oppløsningen av den nasjonale kulturen.
De driver med andre ord et eksperiment som muslimer får betale for. Nå sier ikke Bandehy at denne reaksjonen bare skyldes den priviligerte elitens sparking nedover og tildekking av problemer, hun er også klar over at det gjelder muslimers egen oppførsel. Men også her møtes myndigheters og eliters skjønnmaling og kollektiv tvangskultur i en fredning av problemene.
Det fører til mer raseri på grasrota.
Bandehy har fått kritikk for kronikken, og kulturredaktør Knut Olav Åmås har endog beklaget på Facebook at den slapp uredigert gjennom. Det tyder på at Åmås ikke forstår at de problemstillingene Bandehy reiser, er tvingende nødvendig å ta opp.
