Man skulle tro at realitetene ville gjort at de dempet retorikken: forskjellene øker, kvaliteten på offentlige tjenester er synkende, og likevel hevder man freidig det motsatte. Stoltenbergs modus er å øke volumet, riste på hodet, gå opp en halv oktav og indignert sette opposisjonen på plass som våger å kritisere verdens beste samfunn.
Uten medienes synlige og usynlige oppbacking av statsministeren ville en slik arroganse og frekkhet aldri hatt en sjanse. Det oppblåste selvbildet ville blitt punktert av journalister som hadde kommet til dekket bord; det var bare å forsyne seg av brutte løfter. En borgerlig regjering ville fått hengt de 10.000 uoppfylte sengeplassene i aldersomsorgen rundt halsen og blitt minnet på dem ustanselig.
Likevel har det ikke fungert for Ap/mediene.
Det er underlig å høre kommentatorer som har gjort alt for at Ap skal gjenvelges, konstatere at kritikken av Fremskrittspartiet ikke har fungert. Men de går ikke videre og spør om årsaken. Ammunisjonen har ikke manglet; da internrapporten ble lekket, trodde mediene de hadde nok til å skyte partiet i senk. Mer eller mindre organiserte kampanjer mot FrP – fra idrettskjendiser, kunstnere og de vanlige rikssynserne – har spilt på kollektive og nasjonalistiske strenger. Fare truer! Per Fugelli har hatt frikort til kronikkplass. Man har forsøkt å mane frem det store skremmebildet; Høyre ville gjøre noe unikt i europeisk sammenheng ved å slippe et høyrepopulistisk parti til i regjering.
Likevel har det ikke virket.
Les hele: Det handler om noe mer
